Photobucket Photobucket

Når du føler du har mistet en del av deg selv

Jeg føler det, jeg kjenner på følelsen, allt for ofte egentlig. Følelsen av å ha mistet en del av seg. Noen ganger kan jeg føle på den daglig, noen ganger går det en stund mellom hver gang...Men den slår meg like hardt ut hver gang den treffer meg. Kommer den aldri tilbake, jo...det gjør denn nok sikkert, kansje ikke? Eller joda..den må vell det? Jeg vet ikke lengre, det har gått så lang tid, siden jeg følte at jeg var i ett med delen jeg nå har mistet, glemmt?
Jeg snakker verken om personer eller dyr...jeg snakker om en del av MEG en del av sjelen min, noe som var meg, det tok mange gang opp flere dager og netter av livet mitt, en gang gjorde det i alle fall det. Hobbyene, Tegningene, de malte bildene, den digitale kunsten jeg en gang brannt for å lære meg da øynene mine åpnet seg for digital art, alle de dårlig, gode, syke og nydelige skissene som jeg allti bar med meg som inspirasjon om å løfte meg opp ett hakk til, komme lengre, vise folk hva jeg kunne! Nei...den flammen finner jeg ikke, kansje noen glør her og dær, men jeg klarer ikke få den til å blusse opp igjenn, Det føles nesten som om en del av meg er død. All den gleden jeg har hatt oppigjennom årene av tegning, det å la antasien min løpe løpsk å tegne det som fallt meg inn. Det var tegning jeg løp til når ting var vanskelig, jeg gjemmte meg i min egen lille verden i flere timer, slapp å tenke på det som var vanskelig, mitt lille sted, alene. Det var tegning som skapte meg, tegning fikk meg i kontakt med mange flotte mennesker, tegning gjorde meg sinnt og forbanna når jeg ikke fikk til, men gleden av å mestre knuste følelsen av å misslykkes..

Nå sitter jeg her, ser på hendene mine som en gang tegnet det mest utrolige jeg noen gang kom på, den gang jeg følte at hver en strek på arket tellte, den gangen tegning var MEG, og det jeg tegnet sto for hvem jeg var og hvem jeg alltid ville være. Det gjør meg trist, jeg vill gråte, hver gang jeg blir slått av tanken så vill jeg gråte. Mange forstår kansje ikke, men for meg er det som å miste en person, eller føle at jeg mister taket på en person, en viktig person. Denne følelsen river meg i småbiter, hadde det ikke vært for kjeresten, familien og vennene mine og fortiden min, hadde jeg vert bare små biter, blanke små biter uten tegn til å vise hva bitene en gang var eller streker til å vise hva de ville bli, jeg hadde ikke vert noe. Jeg hadde vert et helt blankt ark, som hadde vert sammenkrøllet for å så blitt brettet ut men hadde så mange brett, krøller og var for knorvete til å brukes til noe annet en å kastes igjenn. Men jeg har kjereste, familie og venner så jeg er ikke et knorvete hvitt ark, noen brett her og der det har jeg, men arket har konturer og noen linjer av hva jeg er og vill være, men uten delen jeg mister grepet på, vill jeg ikke bli en tegning. Jeg vill ikke kunne bli hva jeg var...en tegning, en nesten ferdig en, men en som alltid hadde litt rom til forbedring.




Jeg prøver febrilsk å klamre meg til delen jeg såvidt holder taket i, jeg prøver allt jeg kan for å få glørne til å bli en liten flamme. Men for å få en liten flamme, må jeg kansje.. ofre noe av det hvite arket som jeg består av, ofre delen av arket meg brett og krøll på og miste en annen del, en del som skulle vert mistet for lengesiden?

-Merethe

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Merethe

21, Øksnes

Merethe er navnet, Mete er kallenavnet, jeg skriver om mye rart og ting som skjer rundt meg og med livet mitt, jeg skriver mine meninger, men er åpen for at andre har sine også, men husk i enkelte tilfeller, er allt eller ingenting rett eller galt. Jeg respekterer din mening, men du må også respektere min :)

Kategorier

Arkiv

hits